Når vareforsendelser er ulovlige – eller ukurante

I tidligere tider var i utgangspunktet all eksport forbudt, med mindre myndighetene tillot den. Nå er det heldigvis omvendt. Det betyr ikke at norske eksportører og deres transportører bør unnlate å ha en føre-var-beredskap når det gjelder eksportkontroll.

Fakta: Olav G. Hermansen

Han er utdannet Cand.polit. og bedriftsøkonom og har mastergrad i logistikk. Hermansen har 30 års erfaring fra arbeid med internasjonale handelsregler og transport, i Norges Eksportråd/Innovasjon Norge, Kuehne+Nagel, NorStella og Norges Lastebileier-Forbund.

Formålet med eksportkontroll er, ifølge Utenriksdepartementet (UD), å sikre at:

•  eksporten av forsvarsmateriell fra Norge skjer i tråd med norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk
•  eksporten av flerbruksvarer ikke bidrar til spredning av masseødeleggelsesvåpen (kjernefysiske, kjemiske og biologiske våpen) samt leveringsmidler for slike våpen. De ter med andre ord viktig at norske bedrifter ikke bidrar til å øke den militære kapasiteten til mottakere der hvor dette er uforenlig med norske sikkerhetsinteresser.

All norsk eksport av forsvarsmateriell og listeførte flerbruksvarer krever eksportlisens fra UD.

Utgangspunktet for eksport av forsvarsmateriell er at dette avgjøres av den enkelte statens lover og politiske føringer fra regjeringen og Stortinget. I tillegg slutter Norge opp om sanksjoner vedtatt av FNs sikkerhetsråd og restriktive tiltak vedtatt av EU.

Hvilke varer?

For å få en idé om hvilke varetyper og varemengder som omfattes av eksportkontroll sakser vi fra en pressemelding regjeringen sendte ut 2. juni i år:

Den samlede verdien av eksporten av forsvarsmateriell mv. i 2022 var om lag 8,9 milliarder kroner. Av dette utgjorde eksporten av våpen, annet militært materiell og flerbruksvarer til militær sluttbruk cirka 7,7 milliarder kroner i 2022, mot om lag 6,3 milliarder kroner i 2021.

Salg av våpen og ammunisjon (såkalt A-materiell) utgjorde cirka 6,5 milliarder kroner, og annet militært materiell (såkalt B-materiell) cirka 800 millioner kroner. Eksport av flerbruksvarer til militær sluttbruk, for eksempel kommunikasjonsutstyr og sensorer, utgjorde cirka 450 millioner kroner. I tillegg kommer eksporten av forsvarsrelaterte tjenesteytelser, gjennomføring av reparasjoner, teknologioverføring og formidling på om lag 1,1 milliarder kroner i 2022.

I 2022 avslo Utenriksdepartementet 18 søknader om eksportlisens

Vær obs på at eksportkontrollforskriften inneholder en bestemmelse som innebærer at det under visse forutsetninger kan være lisensplikt for enhver vare, teknologi eller tjeneste. Dette kalles catch all/fang alt-bestemmelsen.

Et eksempel her kan være eksport av et «fredelig produkt» som snøploger, men der kjøper er den iranske hæren. Her blir det neppe noen eksport før utførselisens foreligger. Og det kan ta atskillig tid å få innvilget en slik lisens.

Forbehold om dette – og om eksporttillatelse i det hele tatt blir gitt – bør derfor tas inn i kjøpekontrakten.

Sluttbruker – russisk rustningsindustri?

Under et ferieopphold i Georgia mai i fjor la jeg, under en utflukt til Kaukasus-fjellene, merke til en nærmest uendelig kø av lastebiler på vei mot Russland. Og det på tross av at mange land allerede da hadde innført strenge restriksjoner på vareforsendelser til Russland i kjølvannet av invasjonen i Ukraina. Kolonnene med lastebiler inneholdt nok mer enn armensk cognac og georgisk frukt.

Det har nylig blitt atskillig oppmerksomhet i EU rundt en unaturlig høy vekst i importen av typiske flerbruksvarer til land som bla. Kasakhstan Tyrkia og Armenia siste år. Om de mange hullene i sanksjonsregimet overfor Russland kan du bla. lese om i en bakgrunnsartikkel fra tidsskriftet «Der Spiegel»(Nr. 21/2023). Artikkelen heter «Småpakker til Putin», med undertittelen «Elektronikkleveranser fra tyske firmaer havner åpenbart hos russiske rustningskonserner» (forfatterens oversettelse)_

Det foreligger mao. både håndfaste bevis og sterke mistanker om en betydelig transitthandel der sluttkundene er russiske rustningsfabrikanter.

Norsk UD, og tilsvarende etater i mange vestlige land, har krevet og krever i en rekke tilfeller at norsk eksportør via kjøper framskaffer en sluttbrukererklæring som stadfester at varene ender opp i for eksempel i Kasakhstan og ikke sendes videre derfra. Ut fra avsløringene i det siste er det god grunn til å stille spørsmål ved hvor effektivt slike kontrolltiltak i virkeligheten er.

Hva med transportørene?

Også tjenesteytere, som logistikktilbyderne, kan komme i heisen om de bidrar til å bryte lov om eksportkontroll og forskrift samt internasjonale avtaler Norge har tiltrådt på dette området. En logistikktilbyder som for eksempel skjuler en ulovlig utførsel ved bevisst å feildeklarere varer ved utfortolling, «pynter på» et transportdokument eller skjuler varens virkelige ankomststed og varemottaker kan ende opp som lovbryter.

I fjor ble ekspresselskapet FedEx bøtelagt av en amerikansk domstol for brudd på USAs eksportkontrollregler. Domstolen slo fast at FedEx var ansvarlig for forsendelser av varer som er sensitive for nasjonal sikkerhet. Og det selv om selskapet ikke var klar over hva slags gods som ble sendt. For FedEx dreide det seg om frakt av ulike typer varer til Syria, De forente arabiske emirater og China, og det uten at påkrevde lisenser forelå. Videre fastslo domstolen av FedEx på grunn av selskapets internasjonale karakter visste eller burde ha visst at det forelå eksportrestriksjoner ved forsendelser fra USA til disse landene. Det spennende spørsmålet er hvor langt våre kontrollmyndigheter – og domstoler – vil legge seg på denne amerikanske fortolkningen når det gjelder oppfatningen av hva som er brudd på norske sikkerhetsinteresser.

Brudd på lovgivningen om eksportkontroll kan i verste fall medføre bøter, fengselsstraff og et alvorlig omdømmetap. Og det gjelder enten synderen er eksportøren, logistikktilbyderen – eller begge to.