Vito 4x4 - Vinterbil i toppklassen
”Fjellrunden” i kaldt vær med den nye MB Vito 4x4 grudde vi oss ikke for selv om vi visste det var råkaldt opp i dalførene. Grunnen var at vi har kjørt forrige utgave under de samme forhold, og vi regnet med at den nye var minst like bra. Bilen skuffet ikke.
Merk at denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Kravet til en god vinterbil i Norge er for det første at den kaldstarter etter en kald vinternatt, eller to. Dernest må den klare å holde sjåføren varm, og den må komme seg fram på norske vinterveier uansett hvem som har brøytekontrakten.
Oppdaget ingen svakheter
Glemmer man varmdressen idet man kjører Vito ut i vinternatten, er sjansene små for å oppleve krise, forutsatt at bilen har norsk vinterdiesel på tanken. Føreren trenger heller ikke engste seg for kaldstart hvis det er strøm på batteriet.
Første kaldstart på Dovrefjell under denne Fjellrunden skjedde ved minus 18 etter en natt med minus 20. Bilen overrasket ved å gløde bare tre sekunder og starte som om det var sommer.
Ved neste kaldstart var det kaldere, minus 24 i startøyeblikket. Glødingen varte i fem sekunder, startmotoren måtte ta i litt, men motoren startet på første omdreiningen. Det var frydefullt å oppleve, og vi var glade over at det ikke var en ”nyvinning” med elektromotor vi var ute med.
Etter start gikk vi inn i varmt hus for å la Webasto-varmeren jobbe litt på egenhånd. Vi lot den få 6-7 minutter, og da hadde den ordnet med god lunk i førerkabinen.
På turen ned Gudbrandsdalen om kvelden 1. desember var det minus 27-29 fra Dovre og et stykke nedover mot Otta. Varmeanlegget som var innstilt på 24 pluss, hadde ingen problemer. Både føttene og hodet hadde det godt og varmt og uten kaldgufs fra dørpanelene.
God drivlinje
Bilen hadde den nest sterkeste dieselmotoren på Vito-programmet, den nye 2,15-literen på 163 hk. Det er en utmerket variant for Norge. Trinnet under er en 136-hester som også vil klare seg bra her i landet. Den sterkeste på programmet er en 3-liter på 224 hk og 440 Nm dreiemoment. Med den blir det selvfølgelig fart i sakene, også med tung henger, men 163-hesteren med 360 Nm moment er ingen pusling. Selv med tung last går det unna. 224-hesteren leveres forøvrig ikke sammen med 4x4, heller ikke med automatkasse.
Alle som kjøper en 4x4-utgave, må ”ta til takke” med en fem-trinns automat, en elektronisk styrt ”tiptronic”-type man blir glad i etter noen få mil. I ”vår” 163-hester syns vi utvekslingsforholdet er godt tilpasset norske forhold. På norsk landevei vil motoren bli liggende på turtall litt over 2000 o/min. Der begynner hestekraftkurven å bidra i tilleg til maks. dreiemoment som inntreffer ved 1600 o/min og holder seg der opp til 2400 o/min. Men kurven er nesten flat et stykke til, så motoren ”dør” ikke på 2400.
Høyt komfortnivå
Når denne Fjellrunden ble en ”deilig” opplevelse, har det selvfølgelig også med bilens oppførsel på veien å gjøre. Bilen er lettkjørt som få andre varebiler. Den går støtt som toget, og på dårlig vedlikeholdt norsk landevei med alle typer ujevnheter, er den spesielt komfortabel. Man må inn i personbilverdenen for å finne en konkurrent på dette området. Vi må innrømme at når det gjelder kjørekomfort, kjenner vi nå ingen forskjell på varebilen Vito og personbilutgaven Viano. Bruker man decibel-måler, vil den muligens fortelle at Viano likevel er et hakk stillere.
At bilen er stillegående, kan være en årsak til at man ikke merker hastigheten så godt. Når føreren tror han ligger i 60, forteller ”nåla” at hastigheten nærmer seg 80. Og med 163 ”dieselhester” vil den ikke uten videre stoppe der, så med alle fotoboksene man har utplassert i dette landet, er det en fordel å kjøpe bilen med cruise-kontroll.
En kort konklusjon på alt som har med kjøring å gjøre, er at Vito 4x4 er en ypperlig bil for langkjøring i vinter-Norge.
Forbruk
Vi har kjørt en god del ”ferske” motorer på Fjellrunden i det siste. Det gjelder også denne gangen. Bilen hadde bare noen få kilometer på telleverket.
Når det gjelder totalvekt under kjøringen, var den2640 kgmed fører. Vi målte nøyaktig bare den siste etappen fra Dombås til Kolbotn. Ta i betraktning at tanken inneholdt norsk vinterdiesel, og at det var kaldt, fra minus 29 øverst i Gudbrandsdalen gradvis stigende til minus 18 nedover dalen, og fra Lillehammer noe mildere. Ti minus var det på Kolbotn da vi skrudde av tenningen. De to motorveistrekningene på turen ble kjørt i 100.
På den målte strekningen, 35,72 mil, brukte bilen29,99 literdiesel. Det gir et gjennomsnitt på 0,84 lit/mil. Vi måtte tro det, for tanken ble fylt til randen både på Dombås og på Kolbotn.
