Lastebilsjåførenes beste venn

- Det startet jo med sjøfolk på 60-tallet som hadde gått i land av ulike grunner og ble sjåfører. På «kjerka» visste de hva som ventet: Vafler og kaffe, en telefon hjem og kanskje et besøk i «det aller helligste», forteller sjømannspresten.

Et hjem

«Trailerpresten», som han også kalles, mener det spiller liten rolle om du kommer på ett eller 18 dekk.

- De norske sjømannskirkene på kontinentet ble snart «trailerkirker» med Hamburg, Rotterdam og Antwerpen som de fremste. Ganske snart spleiset sjåførene og deres eiere hjemme på dusj og andre bekvemmeligheter, og etter hvert ble det telefax og mobil og til og med e-post, forteller Daasvand og fortsetter:

- Sjømannskirken ble et effektivt kontor, men også et sosialt møtested, et «hjem», idet vaffeltilbudet ble utvidet med frokost i Antwerpen og middag i Rotterdam. Det er noe annet å sitte rundt bordene og spise både en og to porsjoner av god, hjemmelaget mat fremfor frityrtilbudet langs veien, understreker «Trailerpresten».

Fellesskap

Det beste kirkene har kunnet tilby, ifølge Daasvand, er kanskje likevel det mellommenneskelige fellesskapet og mulighetene til å få prate med noen på tomannshånd om personlige ting. Ikke bare presten, men husmor og andre har vært viktige i den sammenheng.

- Da jeg kom til Rotterdam 30 år gammel som prest i 1983, ble det sagt at for hver sjåfør var det to sjøfolk innom. Sju år senere var det trolig 10 sjåfører for hver sjømann. I dag, når Sjømannskirken (Norsk kirke i utlandet) snart skal feire 150 år og Rotterdam-kirken 100, er det den oppsøkende virksomheten som står i sentrum. Lasteplasser og grensepasseringer er ståsteder.

Endring

Daasvands oppgaver har endret seg siden han gjorde sitt første skipsbesøk i New York i 1972 til han i dag sitter som 60-årig «Nettprest» på 13. året.

- Jeg fryder meg likevel over kontakten med sjåfører jeg ble kjent med i Rotterdam og fortsatt møter gjennom ulike kanaler, inkludert facebook og som vaffelsteker på Transportmessa på Gardermoen og andre transportarrangementer, forteller Daasvand.

Humorist

«Trailerpresten» har stor sans for humor og har påtrengende lyst til å fortelle om da sjømannskirken feiret jubileum sommeren 1989.

– Vi inviterte alle sjåfører som var i området til å samles på en oppstillingsplass nær Euromasten. NRK-mannen Geir Hovig satt i en av bilene og ga oss blest, og 37 trekkvogner kjørte gjennom byens gater midt i rushtiden; først langs nordsiden av elva, over ei bro og videre langs sørsiden til vi kom til Maastunnelen og tok oppstilling langs hovedgaten Westzeedijk – med politieskorte. Etterpå var det feiring, med «bursdagskake» og enda flere sjåfører. Det minner meg om bussjåføren og presten som kom til St. Peter. Sjåføren fikk gå rett inn, mens presten ble stoppet. «Hvorfor slipper ikke jeg inn, når du slipper inn den slubberten?» spurte presten. «Det er vel ikke så rart? I alle de år du har stått på prekestolen, så har det nesten ikke kommet et menneske i kirken; når sjåføren har kjørt, har de fleste av passasjerene foldet hendene og bedt om at de må komme trygt fram», svarte St. Peter.