Veien er målet

Etter 20 år med påskefeiring på samme (egen) hytte er det en fin anledning til refleksjon. Og «veien er målet» blir ganske konkret og bokstavelig når du dag inn og dag ut går en lang, lang vei (nåja ikke alle turer var like lange) for å komme tilbake til samme mål (nemlig hytta). Men veien er viktigst; hvor gode ski hadde du, var appelsinen med, hvem gikk du sammen med og hvor lite vind var det? Viktige spørsmål med stadig nye svar, hver dag!

Men det går også an å analysere de enorme endringene som har skjedd i hyttelivet på 20 år takka være ny teknologi, transport og logistikk. Eller, hvor store er de egentlig? Og endrer vi oss raskere nå enn noen gang? Eller er ikke digitaliseringen en revolusjon slik vi sier, men mer en prosess (eller altså en vei) som sakte endrer oss og verden vi lever i. Og er det å utvikle, styre, trives og lykkes på denne veien viktigere enn å raskt søke mot det digitaliserte og autonome målet?

For de som synes jeg nå er langt ute på den snøkledte vidda jeg nettopp har forlatt er det bare å stoppe lesinga. For dere andre kan dere tenke etter om dere har de samme eller andre erfaringer. For 20 år sida var det Hotell i særklasse på VHS som gjaldt, nå er det bredband og skjerm og mobil og Snap og Face (ny IKT-teknologi). Men Olsen-banden filmene er kun artig å se når vi ser flere sammen! Fruktcocktailen på boks er bytta ut med ferske jordbær fra Belgia (ny genteknologi og transport). Vi må ha VR40 med fluor (beklager miljøet) der den gamle Blå ekstra-teknologien funka godt nok før. Anorakker er bytta ut med high-tech jakker i litt flere farger, sjøl om 60% er kornblå. Men det meste er klin likt etter 20 år. Påskeegg, lammelår, vin, øl, skiturer og peis er som før, bare litt billigere relatert til egen lønn. Forresten; løypene er mye bedre preppa (ny teknologi) og den største hypen i år har jeg glemt; bålpanna! Gammelt konsept dette med ild, men produksjonsteknologien er ny og gir en latterlig lav pris. Og butikkene er åpne hele påska, med dynamisk prising (ny teknologi og endret forretningsmodell). Og påskeaften fløy det en drone over hytta.

Det jeg likevel prøver å si er at påska 2018 er til forveksling lik den for 20 år sida. Mye fordi vi vil ha den slik og har lykkes med det. Men hva med 2028? 2038?? Revolusjonerende annerledes? Førerløse biler. Ja selvsagt, men hvor stor andel? Rett-hjem-leveranser basert på internett levert med droner? Live-sending fra påskeskirennet på egen skjerm ved bålpanna? Sensorer på alle ski, og ovner som gjør maten varm og skia perfekt smurt fra dag til dag? Ja alt dette og mer til. Men i hvor stor grad, og hvem skal eie, drive og tjene pengene? Hvis det skal være kapasitet i førerløse biler til å frakte alle titusen hyttefolk i ti dager, hvor skal de være stasjonert resten av året? Og hvorfor er det bærekraftig hvis de nye flyttes rundt etter hvor behovet vil oppstå? Dette er et av mange spørsmål vi må finne svaret på (hvor går veien?) På hjemveien gikk trafikken sakte forbi Soknedal, for der bygges ny E6 med tunneler og midtdeler og all kjent og litt ny teknologi. Men er den integrert med bygging av ny Dovrebane, med stasjoner hvor folk og varer og biler og containere kan kobles av og på i fart? Bygges nye rundkjøringer kombinert med stasjoner for henting, bringing, levering og reparasjon?

Norge er et fantastisk og særegent naturland som er så rikt at vi som bor her og driver forretning her kan skaffe oss all den teknologien som utvikles rundt om i verden. Men det kreves en smart styring og utvikling av det totale systemet. Og det er mye mer krevende enn før, for alt henger sammen med alt (Internet-Of-Things i andre potens). Det førerløse samfunn trenger enda bedre styrt samfunnsutvikling.