Klarer vi ett knepp til?

Det er ingen tvil om at vi er i ferd med å legge et nytt godt år bak oss. Vi har fått norske vinnere både i Farmen og 71 Grader Nord. Klæbo er ustoppelig, og nå er jammen Northugen tilbake i trening for Tour de Ski. Trondheim har nå like mange eliteserielag i fotball som Oslo, Bergen og Stavanger har til sammen!

Kanskje ikke alt av dette er verdensnyheter, men norsk laks begynner virkelig å bli allment kjent og anerkjent i Kina, og det markedet er i verdensklasse! Johan Castberg-feltet er et nytt symbol for verdiskapingspotensialet som fortsatt ligger under havbunnen langs hele kysten vår. Og mine utenlandske kolleger spør meg alltid om hvordan vi klarer å være så sterk foregangsnasjon på miljøvennlige biler og har fått med seg at det skal bygges fabrikk for batteri til elektrisk drevne ferger i Trondheim! Stadig nye gode ordninger for FoU, som den nye katapultordningen, kommer på plass. Med autonome skip som en realitet innen få år går vel snart alt av seg selv for Norge?

De store dilemmaene har vi selvsagt. Olje, gass og fisk skaper enorme verdier i norsk målestokk. Men kan produksjonen gå side om side i en stadig varmere verden, hvor vi er nødt til å kunne spise mer og mer av det som vokser i havet? Vi vil ha frisk luft i byene, men forlanger å kunne kjøre bil dit. Jobber skapes og forsvinner med automatisering og digitalisering, og vi sier snap og viralt og i skyen og de fleste av oss aner ikke hvordan det funker eller konsekvensen av endringene det medfører i alt fra sosial omgang til jobbinnhold. Viktige samfunnsspørsmål som krever stort politisk lederskap og aktiv deltagelse fra hver og en av oss.

Jeg lar disse ligge nå, og tillater meg å peke på noen områder hvor jeg ser noen muligheter for å skru noen knepp til på positivitetsskruen.

Vi skal fortsette å bygge landet, med veier, hus og ulike nettsystemer for strøm og informasjon. Kan det være at denne bygg- og anleggsbransjen har mer å lære av de avanserte industri- og logistikknæringene for å bli enda mer ressurseffektiv? Noen nyere kartlegginger tyder på det. Her må utdanning og forskning bli bedre på å anvende kompetanse på tvers av næringer for å dele viten og skape bedre prosesser!

Gjennom en nær slektning har jeg opplevd et fantastisk norsk helse- og omsorgsvesen. Dyktige og positive mennesker som yter en formidabel innsats. Disse fortjener at organisasjon, drift og støtte rundt dem fungerer optimalt, og kanskje skal ideer og forbedringer hente mer inspirasjon fra andre enn de tradisjonelle? Kanskje skal utdanningene for eksempel handle noen få prosent om logistikk?

Landet vi bygger er grisgrendt, og det koster med veier og nett og post. Skjønt i Canada og Russland ler de litt av oss; der er det avstander å snakke om. Men med ny teknologi og god samhandling kan vi skape nye løsninger for kysten og fjellheimen som både virker for oss, og som kan bli salgbar teknologi og produkter internasjonalt.

Litt fra andedammen til slutt; vi har gode ordninger for støtte til lærlinger og annen utdanning i norske bedrifter. Og ved NTNU nyter vi godt av gode kontakter i næringslivet som stiller som gjesteforelesere og case for oppgaver for våre studenter. Men alt dette er dugnadsfinansiert. Jeg drømmer om en ubyråkratisk støtteordning for å finansiere denne tidsbruken fra næringslivet. For dette kommer samfunnet enda mer enn enkeltbedriften til nytte fordi den industrinære kompetansen vandrer ut med de nye kandidatene.