Østeuropeerne redder fiskerinæringen
Over 50 prosent av arbeidskraften innen fiskeforedling i Norge kommer nå fra utlandet.
Merk at denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Ifølge en rapport fra Nofima og dataanalyseselskapet Capia er det nå knapt noen som snakker norsk på mange fiskemottak langs norskekysten.
Det er i hovedsak østeuropeere som bosetter seg i kystsamfunnene, og som mange mener vil redde fiskeindustrien på sikt.
Ja noen hevder til og med at utlendinger vil ta over norsk fiskeindustri.
Utlendinger har lenge hatt en viktig rolle på fiskeforedlingsbedrifter som supplement til norske arbeidstakere, i hovedsak østeuropeere fra baltiske stater som litauere og latviere.
Ifølge seniorforsker Edgar Henriksen i Nofima er god lønn og aksept for sesongarbeid forklaringen.
– Norge har et ekstremt tøft arbeidsmarked og norsk arbeidskraft er godt vant til å få veldig godt betalt. Fiskeindustrien er ikke lønnsledende, og norsk arbeidskraft har derfor en tendens til å velge bort jobb i fiskeindustrien, mens den derimot er veldig attraktiv for folk fra Polen, Baltikum og andre EU-land som ikke er like godt økonomisk utviklet som Norge, sier Henriksen til NRK og understreker videre:
- Det har blant annet den konsekvensen at det norsk fiskeforedling for første gang på kanskje 40–50 år er konkurransedyktig om arbeidskraft, men ikke norsk.
– Utviklingen går og i retning av at stadig flere nøkkelstillinger blir besatt av utenlandske arbeidstakere, forteller Henriksen.
Knutepunktet Klaipeda
Arbeidsflukten har havnebyen Klaipeda i Litauen fått merke. Litauens eneste havneby har mistet om lag 80.000 innbyggere de siste 20 årene.
For ti år siden begynte Ole Martin Johansen å formidle litauisk arbeidskraft til noen han kjente i fiskeindustrien. Siden da har han drevet sitt eget bemanningsbyrå i Klaipeda.
– Nå har jeg 150 litauere i arbeid på flere fiskebruk i Nordland og Troms. Vi har stor pågang fra folk som gjerne vil til Norge, og mange tar kontakt fordi de kjenner noen som allerede har en jobb i Norge. Men behovet er så stort at vi må annonsere i tillegg, forteller Johansen til NRK.
Representanter fra fiskeindustrien hevder at virksomheten har vært død uten utenlandsk arbeidskraft som er nøkkelen til å holde driften i gang.
I noen bedrifter er nærmere 80 prosent av arbeidskraften utenlandsk.
Redder kystsamfunnet
På anlegget InnovaMar hos den globale matvareprodusenten SalMar på Frøya i Sør-Trøndelag motbevises påstandene om at det ikke lønner seg å drive bearbeiding av laks i Norge, og hvor store deler av staben er utenlansk.
Den største utfordringen for SalMar er å finne effektive transportårer til kontinentet.
I dag går hele produksjonen på bil fra Frøya ytterst i havgapet på Trøndelagskysten. Det innebærer over 5200 trailerlass årlig på den såkalte ”Lakseveien” (Rv. 714) mellom Frøya og Orkanger som fortsatt er en flaskehals og eneste løsning.
SalMar har sammen med Lerøy Midnord og Marine Harvest bidratt til å gjøre Frøya til landets fremste oppdrettskommune, og hvor nærheten til råstoffet er selskapenes sterke fortrinn.
SalMars slakte- og foredlingsanlegg på Frøya i Midt-Norge har over 600 ansatte fra 23 nasjonaliteter. Bedriften har utviklet SalMarskolen, et undervisningsopplegg samtlige ansatte må igjennom for å bli integrert i både språk og kultur.
Dette innebærer økte krav til ledelse slik at alle medarbeidere forstår SalMar-kulturen. For å gjøre den daglige kommunikasjon lettere arrangerer SalMar norskkurs for utenlandske medarbeidere.
Oppdrettsfisket i Trøndelag har vært det reneste eventyret: Øyregionen Hitra/Frøya med ca. 8000 mennesker representerer ca. 50% av den totale eksportverdien i Trøndelag. Det selges laks for fire-fem milliarder kroner årlig til Europa, Asia og USA fra Trøndelag, ”Gullkysten” i verdens lakseoppdrett.
I tillegg til verdens to største lakseslakterier, SalMar og Marine Harvest, holder også Lerøy Midnor til i øyregionen.
