Rett til plass i havna

Plikt til å ta imot fartøy er regulert gjennom mottaksplikten i havne- og farvannsloven. En stabil og forutsigbar tilgang til infrastruktur kan på denne måten ivaretas. Samtidig har havnen behov for å tilpasse sin forretningsdrift.

Om artikkelserien

Jushjørnet er levert av advokatene i Bauta advokatfirma AS. Co. Bauta er et advokatfirma spesialisert innen sjøtransport og havn, miljø og eiendom. Kompetanseområdene er satt sammen for å dekke juridiske områder som overlapper hverandre i stadig større grad. Denne artikkelen er skrevet av advokat Elisabeth Voldsund. elisabeth@bauta.no

Bakgrunn

Norge har inngått bilaterale avtaler innen skipsfart der man har gjensidige forpliktelser for avtaleparter til å motta den andre partens fartøy og forbud mot diskriminering. Dette inkluderer EØS- avtalen der frihet til å yte tjenester innen maritim transport mellom EØS- stater og mellom disse og tredjestater er fastslått.

Det var noe omdiskutert om man skulle videreføre reglene om mottaksplikt i den nye havne- og farvannsloven. Konkurranselovens regler fastsetter begrensninger i eierens rådighet over infrastrukturen, men terskelen for å anvende reglene er høyere enn det som følger av mottaksplikten. Man valgte å videreføre reguleringen av mottaksplikten gjennom havne- og farvannsloven blant annet på grunn av sjøtransportens behov for gode rammebetingelser og en sikker og forutsigbar tilgang til havnenettet.

Mottaksplikten

Mottaksplikt er regulert i havne- og farvannsloven § 27. Eiere og operatører av havner og havneterminaler har plikt til å motta fartøy i sine havner og havneterminaler.

Det vil si at fartøy har en anløpsrett. Alle fartøy i lovlig ærend skal gis adgang til å anløpe havnen og tilbys de tjenester som havnen vanligvis tilbyr andre ved ledig kapasitet. Hovedregelen er at man ikke kan avvise fartøy som ønsker å anløpe havn.

Plikten gjelder offentlige og private havner. Mottaksplikten gjelder ikke for private havner som ikke tilbyr anløp og tjenester til andre enn eierne av havnen jf. hfl. § 27 annet ledd. Det avgjørende er om havnen er åpen for andre. Det er rom for å tilby anløp og tjenester til et mindre antall fartøy uten at plikten inntreffer.

Forvaltningen av plass i havn

I private og offentlig eide havner som er åpen for alminnelig trafikk er det altså noen begrensninger disponeringen av infrastrukturen gjennom mottaksplikten.

Det er likevel rom for at man tilpasser havnetilbudet og selv regulerer anløp til havn, såfremt det gjøres på en saklig og ikke-diskriminerende måte.

I vurderingen av hva som er saklige hensyn vil man se hen til lovens formål. Loven skal fremme sjøtransporten som transportform og legge til rette for effektiv, sikker og miljøvennlig drift av havn og bruk av farvann. Øvrige hensyn er konkurransedyktig næringsliv og ivaretagelse av nasjonale forsvars- og beredskapsinteresser.

Mottaksplikten gjelder bare så langt kapasiteten til havnen tilsier det. Det vil da si at det er opp til havnen å innrette seg med en ønsket kapasitet. I dette ligger en vid adgang til å tilpasse sitt havnetilbud til ønsket virksomhet.

Ifølge prop. 86 L (2018–2019) vil havnens fysiske infrastruktur sette begrensninger og havnene kan regulere åpningstider. Man kan også gi prioritet til fartøyer som går i fast rute. Havnen kan innrette sin virksomhet eller deler av havneinfrastrukturen til å betjene ulike segmenter av sjøtransporten eller næringer. Det vil si at man kan avvise fartøy fra andre segmenter selv om det er ledig kapasitet.

Fartøyenes størrelse, last eller spesielle innretninger kan også tilsi ulik behandling.

Ifølge iverksettingsrundskrivet N-2/2020 er det blant annet nevnt at havnen kan innrette seg med bemanning, åpningstider slik at man bare kan ta imot et visst antall skip i døgnet eller en viss type skip.

Havnen kan altså inngå langsiktige avtaler om bruk av havnen gjennom faste plasser og forhåndsreservasjoner. Selve tildelingen må praktiseres ikke-diskriminerende. Mottaksplikten settes likevel kun til side dersom anløp ikke er til urimelig fortrengsel for eksisterende brukere eller havnens egen bruk.

Landstrøm

Når det gjelder landstrøm har man fastslått i iverksettingsrundskrivet N-2/2020 at man ikke kan sette generelle krav om bruk av landstrøm for å kunne anløpe havn.

Det er stor investering å etablere landstrømanlegg tilknyttet en terminal og dette gjøres gjerne ved hjelp av tilskudd fra staten. Det vil være lite hensiktsmessig og redusere samfunnsnytten av investeringen, dersom området i hovedsak benyttes av fartøy som ikke kan bruke landstrøm, på bekostning av fartøy som kan benytte landstrømanlegget.

Ofte er landstrømanlegget tilpasset enkelte fartøystyper. Det vil da avhjelpe noe at man kan reservere visse havneavsnitt for spesielle typer sjøtransport jf. prop. 86 L (2018-2019). Man kan jo også som nevnt inngå faste avtaler med fartøy. Man kan da indirekte oppnå en prioritering av fartøy med tilkoblingsmuligheter. Det er også nevnt i forarbeidene at fartøyers spesielle innretninger kan tilsi ulik behandling. De har kanskje ikke tenkt på landstrøm i den sammenheng.

Dersom man må prioritere mellom ulike fartøy som følge av kapasitetsmangel er det i kommentarutgaven til havne- og farvannsloven tatt til orde for at man bør kunne prioritere de som kan koble seg til landstrømmen.

Risiko for miljøet og sikkerheten

Man kan avvise skip som kan innebære en risiko for miljøet eller sikkerheten jf. hfl. § 27 første ledd tredje punktum. Med sikkerhet så mener man sikkerhet i selve havnen. Havnene kan nekte anløp av skip som kan medføre en fare for skade på havnens infrastruktur eller personer som arbeider eller oppholder seg i havnen.

Når det gjelder risiko for miljøet gjelder det også miljøskade i havnen selv og er knyttet opp mot om det er en aktuell og sannsynlig miljøtrussel. Man kan da klart avvise skip hvor det er eks. er oljesøl som vil utgjøre en umiddelbar fare for havnen.

Man har fått en egen bestemmelse der man kan begrense opphold i havn grunnet luftforurensning gjennom havne- og farvannsloven § 5. Det vil fortsatt også være en åpning for at man kan avvise fartøy ved fare for ulovlig luftforurensning også gjennom § 27. Det ryddigste synes likevel etter mitt syn å anvende § 5 i slike tilfeller. Dette av hensyn til forutsigbarhet for sjøtransporten.

Andre skranker

I tillegg til mottaksplikten må havneeier også ivareta reglene i konkurranseloven § 10 og 11. Det er forbudt å inngå konkurransebegrensende avtaler mellom foretak og det er forbudt å utilbørlig utnytte en dominerende stilling. Det vil si at man må vurdere om tildeling av plass og seilingstider rammes av dette. At en tildeling av plass eller avvisning av et fartøy er godkjent etter havne- og farvannsloven fritar ikke for ansvar etter de konkurranserettslige regelverket.

For offentlige eide havner gjelder også myndighetsmisbrukslæren der en kommunal havns beslutning om tildeling av anløpstid treffes med grunnlag i eiendomsretten som ledd i den ordinære driften av havnen og som et ledd i kommersiell drift. Da vil beslutningen kunne kjennes ugyldig av domstolene dersom beslutningen ikke bygger på forsvarlig skjønn, tar usaklige hensyn, fører til usaklig forskjellsbehandling eller er åpenbart urimelig.

Enkeltvedtak og klage

Beslutninger knyttet til mottak av fartøy anses som den store hovedregel å ikke være et enkeltvedtak. Man har dermed ikke klagerett over dette etter forvaltningsloven. Dersom man er uenig i beslutningene må de bringes inn for domstolen.

Samferdselsdepartementet kan treffe et enkeltvedtak som fastsetter plikten til å ta imot et fartøy jf. havne- og farvannsloven § 27 tredje ledd. Et slikt vedtak kan påklages etter forvaltningslovens regler og følges opp igjennom forvaltningstiltak.