NSAB må avtales særskilt
JUSHJØRNET: I en fersk dom fra Hordaland tingrett kan vi lese at NSAB ikke er en «cure all» for transportkontrakter. Partene må avtale bruk av NSAB for at den med sikkerhet skal gjelde. Hvis ikke risikerer partene at retten ser bort fra NSAB-bestemmelser hvis saken ender for domstolene. Kan dette være riktig?
Merk at denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Om artikkelserien
Jushjørnet er levert av advokatene i Bull. Bull er et advokatfirma med i underkant av 60 advokater. Firmaets fagmiljø innen transport, spedisjon og transportforsikring er blant Norges mest anerkjente. Denne artikkelen er skrevet av advokat Runar Hansen (rh@bull.no) og advokat Karina Helgesen Aase (kha@bull.no).
I en fersk dom fra Hordaland tingrett kan vi lese at NSAB (Nordisk Speditørforbunds Alminnelige Bestemmelser) ikke er en «cure all» for transportkontrakter. Partene må avtale bruk av NSAB for at den med sikkerhet skal gjelde. Hvis ikke risikerer partene at retten ser bort fra NSAB-bestemmelser hvis saken ender for domstolene. Kan dette være riktig?
Den 24. og 25. januar 2022 møttes DSV Road AS og Westkran AS i retten. Partene var blant annet uenige om de hadde inngått en veifraktavtale med tidsløfte eller ei. Da måtte retten først vurdere om NSAB gjaldt mellom partene, fordi NSAB § 7 annet ledd sier at et tidsløfte må være avgitt skriftlig for å være bindende for utførende speditør. Det er strengere enn hvis NSAB ikke gjelder – da må ikke tidsløftet ha vært gitt skriftlig slik at en muntlig uttalelse på telefon kan være nok.
Den 10. februar 2022 falt dommen. Det presiseres her at dommen, per 14. februar 2022, ikke er rettskraftig. Det kan altså tenkes at resultatet blir et annet hvis saken havner i lagmannsretten.
Hordaland tingrett kom til at NSAB § 7 annet ledd om skriftlig transportløfte ikke gjaldt mellom partene. Retten bygget det på følgende grunnlag: NSAB § 7 annet ledd gjaldt ikke når ikke partene uttrykkelig hadde vedtatt NSAB da de inngikk transportavtalen. Derfor var det heller ikke krav om at et eventuelt tidsløfte fra DSV Road AS skulle ha vært skriftlig.
Tingrettens vurdering er nokså oppsiktsvekkende. Høyesterett har – både i den grunnleggende Speditør-dommen fra 1973 (Rt. 1973 side 967) og i en dom som tingretten selv viser til (Rt. 2013 side 129) omtalt NSAB som helhet som et såkalt «agreed document». Et agreed document er en avtale som gjelder i en bransje selv om partene ikke uttrykkelig har vedtatt den.
Når Høyesterett har sagt at NSAB som helhet er et agreed document, er det derfor påfallende at en tingrett sier at enkeltbestemmelser i dokumentet likevel ikke gjelder i bransjen.
Hordaland tingrett har imidlertid noe støtte en dom fra Borgarting lagmannsrett avsagt i 1995 (LB-1995-1011): Her uttalte retten at NSAB må være henvist til av en av partene for at den skal gjelde. Implisitt at NSAB ikke var et såkalt agreed document som gjaldt uten å være vedtatt. Tilsvarende har også ettersigende blitt lagt til grunn i danske transportrettssaker.
Hva er konsekvensen av dommen fra Hordaland tingrett på dette punktet? Må alle speditører få uttrykkelig aksept av NSAB fra kontraktsmotparten for at den skal gjelde? Og betyr det at hvis man ikke gjør det, så gjelder ikke NSAB for transporten? Sannsynligvis ikke.
Dommen i Hordaland tingrett gjelder kun NSAB § 7 annet ledd om at et transportløfte må være skriftlig. Tingretten mener at selv om § 7 annet ledd ikke gjelder som bransjeregel, så gjelder § 7 første ledd. I verste fall er det altså bare enkeltbestemmelser som «faller ut» hvis ikke partene har vedtatt NSAB. Dette vil uansett trolig ikke stå seg.
Høyesterett har nemlig slått fast at NSAB som helhet er et agreed document, ref. ovenfor. Poenget med et agreed document er at hele dokumentet regnes som gjeldende i bransjen. Det er trolig ikke rom for «cherry picking» av enkeltbestemmelser i et dokument som skal gjelde som en helhet.
Vår vurdering er derfor at NSAB § 7 annet ledd om at tidsløfter må være skriftlige gjelder selv om ikke partene uttrykkelig vedtar NSAB når de inngår en transportavtale.
Til slutt vil vi påpeke at selv om Hordaland tingrett hadde kommet til at NSAB § 7 annet ledd om skriftlige tidsløfter gjaldt, ville resultatet i dommen trolig uansett blitt det samme: DSV Road AS hadde kun estimert når godset skulle fraktes fra Bergen – ikke når det skulle ankomme Narvik. I tillegg var datoen kun et estimat – og et estimat er ikke det samme som et løfte om levering innen en gitt frist. Tilsvarende gjaldt for retur av varene til Bergen.
Uavhengig om det gjaldt et skriftlighetskrav for tidsløftet eller ei, hadde resultatet derfor trolig uansett blitt at DSV Road AS ikke hadde avgitt et tidsløfte og at godset derfor ikke var forsinket.
Dommen i Hordaland tingrett er i alle tilfeller en påminnelse om at det kan være lurt å få en uttrykkelig aksept av NSAB når man inngår transportavtaler – bare i tilfelle.
