På tide å ta tilbake kontrollen på en stadig mer sårbar godslogistikk
Hvor stor må en krise bli for at politikerne på Stortinget tar grep?
Merk at denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Kysthavnalliansen har i mange år pekt på at dårlige veier til og fra kystområdene der mesteparten av den norske sjømaten produseres vil bli en flaskehals for en ønsket mangedobling av en sunn sjømatproduksjon i Norge. Det siste året har gjort dagens logistikksystemer for å få sjømaten ut til markedene enda mer sårbare.
Den plutselige reduksjonen i flytrafikken gjorde det utfordrende å nå markedene i Asia og USA. Det vil ta lang tid inntil flytrafikken er tilbake i samme omfang som før pandemien traff oss. Covid-19 har gjort noe med oss. Vi har blitt reiseskeptiske og komfortable med digitale møteplattformer. Vårt reduserte reisebehov vil sannsynligvis føre til permanent endringer i transporttilbudet.
Boreal-saken demonstrer også sårbarheten i de etablerte logistikk-kjedene. Ved at ett rederi ikke har systemene i orden, ble en rekke kystsamfunn satt ut av drift. Flere av disse er sentrale i en verdikjede som i fjor eksportere sunn sjømat for over 100 milliarder norske kroner, og som politisk løftes fram som oljens bærekraftige arvtaker som finansieringskilde for velferdsstaten.
2020 har vist at det er nødvendig å tenke nytt og alternativt. Norge har alltid vært en stor sjøfartsnasjon, det er naturlig med den den lange kystlinjen vi har. I 10.000 år har vi levd av og med havet, men har helt glemt sjøveien som den naturligste logistikkløsningen. I stedet har vi prioritert vei og gjort det enkelt for utenlandske aktører å komme inn og konkurrere ut norske lastebilnæringen.
Det på tide at Norge tar tilbake begge deler – både sjøen og veien.
Benytter vi sjøveien som transportløsning på de lengste strekningene nord/sør og kjører godset på land øst/vest, bygger vi oppunder både sjøtransporten og norsk lastebilnæring. Samtidig reduserer vi trykket på et allerede overbelastet veinett og en bekymringsfull ulykkesstatistikk for utenlandske vogntog på norske veier. Det vil også gi rederne lønnsomheten de trenger til å investere i nullutslippsfartøy – som Norge har de fremste kunnskaps- og næringsklyngene til å utvikle. Uansett er det bedre for klimaet å frakte 100 traller gods med et skip enn at 100 trekkvogner drar de enkeltvis ned til Sentral-Europa.
Spørsmålet er; hvor stor krise skal til for at Stortinget og myndighetene skjønner at noe må gjøres? Hvor store verdier må gå tapt? Hvor mange liv skal vi miste?
Godsoverføring fra vei til sjø og bane har vært en del av politiske festtaler i snart 40 år. Når det kommer til handling, legges det til rette for det stikk motsatte.
Av Kysthavnalliansen ved Asle Andersen, styreleder, og Ann Iren Holm Rise, prosjektleder.
Kysthavnalliansen består av de interkommunale havnene i Midt-Norge: Helgeland Havn IKS, Kristiansund og Nordmøre Havn IKS, Nord-Trøndelag Havn Rørvik IKS og Trondheim Havn IKS.